Dubletten

Det har vært kaos på veiene i Bergen i dag. Det snødde tett hele dagen. Litt før jeg sluttet på jobb begynte det å regne. Og omtrent samtidig med det begynte diverse trailere å skli av veien. Masse snø + masse regn + trailere + rushtrafikk + Bergen = KAOS.

Jeg slutter på jobb kl 16.00 nå som jeg er midt i opplæringsperioden i min nye jobb. I dag gikk jeg ut døren 16.02. Jeg handlet på butikken som ligger rett ved siden av jobben og var ferdig der 16.11. Jeg gikk ned på busstoppet som ligger rett ved siden av butikken. Så ser jeg køen. Den stod helt stille. Lenge.

I 3 minutter vurderte jeg helt alvorlig å bare begynne å gå. Så tenkte jeg på at det regner. Mye. Og jeg kunne se bussen fra busstoppet. Det bare tok litt tid før den kom. Da køen endelig hadde sneglet seg bortover slik at bussen kom fram til busstoppet var klokken blitt 16.20.

Jeg fikk sitteplass og var så heldig å få sitte alene i en halvtimes tid. Helt bort til Fanatorget. Så måtte jeg sitte ved siden av et av de dummeste/mest irriterende/mest ignorante menneskene jeg noengang har kommet over. I 2 timer og 15 minutter. Hun kjedet seg selvsagt like mye som meg i den stillestående køen, men istedet for å holde seg til å høre på ekkel trance- musikk på iPoden sin begynte hun etterhvert å ringe alle vennene sine. Ja, alle. Jeg vet ikke navnet hennes, men jeg vet følgende:

• Hun hadde oppkjøring på fredag, og strøk med glans.
• Hun har hatt over 40 kjøretimer, and still counting.
• Kjørelæreren hennes er en flørtete jævel.
• Hun er invitert på vorspiel på lørdag, men hun vil egentlig ikke komme, så hun prøvde å sno seg unna med den klassiske “Jeg kommer uansett en liten tur innom!”
• Hun jobber i barnehage.
• Foreldrene til et av barna i barnehagen sover visst ikke i samme seng, men i natt hadde pappaen besøk. Ungen fikk visst ikke lov til å være der inne - for de bråket så masse.
• Endel andre barnehagehistorier - bl.a. en unge som fikk et eller annet på øyet og måtte rushes på legevakten. Guttungen kom deretter tilbake til barnehagen med en lapp over øyet fordi pappaen ikke hadde tid til å ta fri fra jobben.
• Hun vil flytte ut, men moren vil helst at hun bor hjemme litt til. Hun lokker med dobbeltseng for å holde henne hjemme selv om det ikke er nødvendig. Det er jo ikke akkurat som om hun har “en fyr,” eller?
• Hun ble fulgt etter på byen av en hun flørtet med på et lukket party på Ovenpå.

Regner med det var flere enn meg som overhørte samtalene hennes, lo godt og rått inni seg, og himlet med øynene, for alt dette, og dette er bare det jeg husker, overhørte jeg med musikk på øret. Jeg tar forbehold om at min oppfattelse av henne var meget situasjonsbetinget. Å sitte over 2 timer i kø fra Sandsli til Søreide i et ubehagelig bussete, i en buss med luft som bare blir tyngre og tyngre, er ikke noe jeg liker å gjøre.

Jeg har i dag tilbragt snaue 1 time i reisetid til jobb, hvor ca halvparten er venting på et kaldt busstopp i Fyllingsdalen pga dårlig korrespondanse mellom bussene jeg må ta, og ca ganske nøyaktig 3 timer og 45 minutter i reisetid hjem igjen, hvorav et sted mellom 5 og 10 minutter er ventetid på 60-bussen retning hjem.

Nå vil jeg ha middag, et varmt bad og en myk seng.

“Yes, I would like some cheese with my whine!”

I dag har vært en full dag foran PCen igjen. Jeg pleier som regel å trives i dens selskap, men av og til kan det bli litt for mye av det gode.

Å begynne i ny jobb hos NextGenTel dreper skolearbeidet mitt. Jeg hadde egentlig Assembly- innlevering til fredag, men pga opplæringsperioden går mye av skolearbeidet i “tar-det-i-morgen”-køen. (Luften er katastrofalt dårlig når det blir litt utpå dagen i NGT kundeservice sine lokaler). Fikk heldigvis utsettelse til begynnelsen av denne uken. Da jeg stod opp i dag for å fortsette på innleveringen fant jeg ut at jeg skulle sjekke et av de andre fagene mine og se når neste innlevering skulle leveres. Ser man det, ja. I morgen, ja. Gode greier.

Jeg valgte selvsagt å begynne med den enkleste først, og har i bunn og grunn brukt mesteparten av dagen på den. Å skrive et essay om elektronisk papir var ganske greit. Jeg fikk tynet ut 3 sider av informasjonen jeg fant på Wikipedia og litt andre steder i tillegg til litt egen drøfting, og var egentlig ferdig ganske tidlig. Så leste jeg gjennom oppgaveteksten én gang til.

Vanligvis pleier kravet i dette faget å ligge på 3-5 sider, så jeg var egentlig godt fornøyd, men dette skulle visst være en ekstra stor øving. Kravet var plutselig på 5-10 sider. Litt mer enn jeg hadde regnet med. Plutselig måtte jeg begynne å lete etter ekstra store bilder. Det gikk til slutt fint å få teksten opp i 5 sider, og jeg fikk levert en oppgave jeg er sånn passe fornøyd med.

Nå gjenstår bare Assembly-oppgaven, og så er det (nesten) fri fra innleveringer i noen uker.

Nå er første obligatoriske oppgave i INF101 endelig levert. 15 timer og 19 minutter før fristen - ny rekord for mitt vedkommende (Ex.Phil ble for eksempel levert 13.58 da fristen var 14.00, men det er en annen historie). For de som lurer på hva oppgaven har gått ut på, har det vært å lage et program som simulerer en variant av Conway’s Game of Life (de som har lyst til å se hvordan det fungerer i praksis kan gå f.eks. hit).

Vår oppgave var ikke helt lik. Vi skulle lage “Sirkel-og-kryss varianten av Game of Life” som det så fint het i oppgaven. Rett og slett bondesjakk med reglene fra Game of Life (1-4), pluss en ekstra regel (5).

1. En celle med færre enn to levende naboceller dør, som følge av ensomhet.
2. En celle med mer enn tre levende naboceller dør, som følge av overbefolkning.
3. En celle med to eller tre levende naboceller overlever, uforandret, til neste generasjon.
4. En ubebodd rute med nøyaktig tre levende naboceller blir bebodd (en ny celle blir født).
5. En nyfødt celle får den typen (X eller O, i beste bondesjakk-stil) som er i flertall av de tre nabocellene.

Conway’s Game of Life ble først introdusert for meg av Ex.Phil.-foreleseren min. Det er et spill som er underholdende i omtrent 5 minutter før man går lei, og etter å ha jobbet en uke i strekk med denne oppgaven er jeg ekstra lei. Det mest fascinerende med spillet er egentlig å se alt arbeidet folk faktisk har lagt ned i dette. Leser du gjennom Wikipedia-artikkelen jeg linket til litt lenger oppe vil du se noen eksempler på mønstre. Alt fra romskip som flyr over spillebrettet til evige formasjoner. Jeg har brukt en liten uke på å få alt til å fungere i programmet mitt, fra interaksjon med bruker til generering av nye cellegenerasjoner. Jeg har fortsatt ikke satt meg ned for å lage komplekse mønstre. Det jeg da lurer på er hvor lenge disse menneskene har holdt på med dette for å få til disse mønstrene som flyr over skjermen? Det kan umulig ha tatt 5 minutter å gjøre…

I dag har vært en stressende og ensom dag (vekslet to ord med en kompis i kassen på Rimi, og det er det jeg har hatt av menneskelig interaksjon i dag). Jeg stod opp kl 11, sånn i halv-vetug tid for lørdag å være, for å begynne min lange og strabasiøse dag. Jeg føler jeg har benyttet tiden såpass godt at jeg også velger å kalle dette for en vellykket dag, selv om naboen under meg har irritert meg med pianospillingen sin og naboen over meg har irritert meg med den ekle trance-musikken sin.

Jeg har fått spist en god frokost, dusjet, vært en tur på butikken (jeg handlet forsyninger til hele helgen i går, men glemte selvsagt å kjøpe tannkrem - den ene tingen som egentlig var litt viktig). Resten av dagen har stort gått sett med til å jobbe med den grusomme innleveringen jeg har i INF101 (som skal leveres på bursdagen min). Alt arbeidet har endelig gitt uttelling. Jeg har endelig skjønt hvordan aksiomer og JUnit fungerer (bare nikk og smil og lat som om du skjønner hva jeg snakker om), og datainvariantene mine griner heller ikke (nikk og smil igjen). Nå gjenstår det bare å gjøre kommentarene helt ferdig og skrive et oversiktsdokument, og så er jeg ferdig. Det bruker jeg morgendagen til. Bare sånn for å være sikker på at jeg faktisk har brukt hele helgen (hele uken faktisk!) på oppgaven. Gudene vet hvor mange timer.

Jeg har også fått tid til å se en film i dag etter at programkoden min var ferdigskrevet. Jeg skulle egentlig se Michael Clayton med George Clooney, men plutselig har Xboxen min bestemt seg for å ikke la meg streame de fleste XviD-filene mine. Filmer og tv-episoder som jeg vet at jeg har streamet tidligere er no go. Veldig irriterende, da jeg hadde gledet meg til å se den.

Istedet ble det til at jeg måtte lete meg fram til en film som lot seg streame, og da havnet jeg plutselig på Hitman med Timothy Olyphant istedet - en film som har vært så utskjelt at de til slutt bare droppet å vise den på kino i Norge. Jeg skal være så ærlig som å si at jeg likte den. Kritikerne likte ikke Olyphant i filmen, men jeg synes han var god. Ikke en skuespillerprestasjon som gir frysninger langt ned i skoene, ei heller en theme song som nesten er til å grine av, men nok til at jeg ble fornøyd med filmen. Det skal dog nevnes at jeg trengte litt (in lack of a better term) hjerneløs action etter dagens eventer.

- The woman, two tables behind you - what is she wearing?
- The one with the red hair and the silk dress - facing you?
- Yeah.
- That’s not a woman.

Jeg har innlevering på mandag, og er fortsatt ikke i nærheten av ferdig. Datainvarianter, aksiomer, kontrakter og grensesnitt er ikke helt min ting. Jeg må forberede meg til morgendagen. En dag med mye programmering og frustrasjon.

Ida er i Dublin.
Jeg har øl. (Nok til kos).
Jeg har chips. (Maarud Salt og Pepper).
Jeg har dip. (Tøffelhelter trenger dip).

Nå trenger jeg bare en film. En mannefilm.

The Deer Hunter!

Update:
Det har gått år og dag siden sist jeg så denne filmen. Jeg vet ikke hvorfor. Herregud for en fantastisk film. Og for en theme. Bare hør og nyt. John Williams - Cavatina.

Verdenspremieren var 8. desember 1978 i Los Angeles, California. Den ordentlige amerikanske premieren var ikke før 23. februar 1979. Om det er tilfeldig at datoen i dag (når jeg er ferdig å se filmen) er 23. februar vites ikke, men jeg ble litt puzzled da jeg så det.

- Here’s to Nick.
- To Nick.
- To Nick.

Noen husker kanskje innlegget “Skoshopping” fra oktober i fjor. Rask recap: fant sko på internett, bestilte. Her er resten av historien:

Vi bestilte Ida sine sko fra Nordstrom.com og mine fra en eBay-butikk. Begge ble bestilt til Magnus sin daværende adresse i USA. Det han hadde glemt å fortelle var at de skulle flytte til en ny adresse. Ida sine sko ble sendt før de flyttet og ble mottatt ikke altfor lenge etterpå - før de flyttet. De var oss i hende rett før jul. Mine sko var det derimot litt verre med. Prøv å henge med.

For at selgeren skulle være villig til å sende skoene måtte jeg være “Confirmed” av PayPal, slik at han er sikker på at han får pengene sine og ikke blir lurt osv. (Det vil i praksis si at PayPal tar penger fra kontoen din, og legger en kode ved transaksjonen. Denne må du da skrive inn i PayPal sine systemer, så er du bekreftet.) Prosessen med å få kontoen min bekreftet tok 4 dager. Etter 4 dager sendte jeg en beskjed til selgeren om at nå skulle alt være i orden. Ikke noe svar. Ny beskjed. Ingen svar. Etter en stund ble jeg så lei at jeg sendte inn en klage til PayPal på at jeg ikke hadde fått det jeg hadde betalt for. Fikk kontakt med selger dagen etterpå.

Jeg ba selgeren vente litt med å sende pakken slik at jeg kunne få bekreftet den nye adressen til Magnus. Magnus sender den nye adressen til meg. Har litt kontakt med selgeren, og han kan opplyse om at han har gjort en feil, og har ikke størrelsen min inne lenger, men jeg kan få en halv størrelse større. Jeg er drittlei og går med på dette. Skoene er jo fete. Selgeren sender skoene. Pakken kommer på postkontoret, ligger der en dag, og sendes tilbake til selgeren. Magnus klarte å gi meg feil adresse. Jeg overfører $15 til selger slik at han kan sende skoene på nytt, og etter dette hører jeg ikke noe fra fyren.

6. desember gikk klagefristen til PayPal ut. I utgangspunktet tenkte jeg å la vær å sende klagen til PayPal, rett og slett fordi jeg prøver å se det beste i folk. Jeg håpet fyren skulle sende skoene - han hadde jo sagt at de skulle sendes sporenstreks etter at jeg hadde snakket med han en uke i forveien. For denne gangen var det jo riktig adresse og alt. Jeg finner til slutt ut at jeg stoler på fyren, men ikke så mye at jeg bare gir han 500 kr og håper alt går bra. Jeg sender klagen til PayPal for å være sikker på at jeg enten får sko eller penger tilbake. Et lurt valg, skal det vise seg.

PayPal har en klagebehandlingstid på ca 3 uker. I denne tiden kan ikke kjøper og selger kommunisere via PayPal. Jeg tenkte kanskje at selgeren ville prøve å ordne opp i dette og sende skoene på nytt, spesielt siden jeg hadde overført $15 ekstra for å få skoene sendt enda en gang. Ingenting skjer. PayPal behandler saken, og 3 uker og 4 dager senere får jeg en beskjed om at “Pengene vil stå på konto om 3-4 dager.” Jeg tapte litt penger på handelen (jeg måtte jo betale for portoen på sendingen som ble returnert, og valutaforskjeller gjorde at jeg også tapte 11 kr på å få overført pengene tilbake til konto). Litt dumt er det også at nå finner jeg ikke skoene jeg vil ha på eBay lenger. Det vil si, jeg finner de, men ikke fra eBay-butikker i USA. De som har skoene mine inne nå holder til i Taiwan. Vet ikke hvor mye jeg stoler på at de er ekte, i tillegg til at skoene er dyrere og portoen fra Taiwan til USA er $30, mens fra USA til USA pleier det å ligge på rundt $15. Jeg vil likevel spare på å kjøpe de fra Taiwan, få de sendt til USA og så videresendt til Norge i forhold til å kjøpe de i Norge eller sende de rett til Norge. Valgets kvaler.

Moralen i dette innlegget er da:
Handle gjerne på internett, men sørg for at du enten handler fra seriøse aktører som Amazon, Nordstrom og andre store og kjente nettbutikker hvor det ikke vil være noe problem å oppgi kredittkortinformasjon etc. samtidig som de har et velutbygd klageapparat, eller betal med PayPal. PayPal forsikrer varer fra $20 til $2000. Det kan også lønne seg å kunne sin egen adresse, slik at varene kommer fram.

Husk også at for varer verdt over 200 kr handlet i utlandet må man betale toll på hele beløpet (også frakt). Bøker er det ingen toll på (med visse restriksjoner).

Jepp, da har det uunngåelige skjedd. Den ene harddisken min har tatt kvelden. For godt kan det se ut som. Den vil ikke starte i det hele tatt – verken koblet direkte i datamaskinen eller som ekstern harddisk. Har jeg koblet den direkte i datamaskinen vil ikke maskinen starte i det hele tatt, og disken registreres heller ikke i BIOS. Kobler jeg den ut starter den helt fint. Har jeg den som ekstern harddisk starter den ikke opp når jeg slår på strømmen. Ingenting skjer. It be gone. Jeg har en gammel 40 gb harddisk og en 120 gb harddisk også. Med ingenting av viktighet på. Hvorfor kunne ikke en av de ryke?

Det triste er ikke at harddisken har vandret til de evige jaktmarker. Alt jeg hadde av ting jeg gjerne skulle tatt vare på lå på den disken. Noen spill og andre setups som fint kan skaffes tilbake med litt tålmodighet. All musikken min, alle filmene mine, som også kan skaffes. Skolearbeid fra helt tilbake til ungdomsskolen og en del andre dokumenter jeg gjerne skulle ha tatt vare på i framtiden. Litt synd igrunn, men jeg klarer meg fint uten. Hadde vært kjekt å kunne se tilbake på, men skitt au. Alle bildene jeg hadde. Selv ikke dette er trist. Ikke veldig trist. Jeg har aldri vært flink til å ta bilder selv om jeg en gang i tiden brukte 2500 av mine egne hardt tjente kroner på et digitalkamera – jeg hadde rett og slett ikke så mange fra spesielle anledninger.

Som sagt er det ikke det at alle bildene mine er borte som er det verste her. Det verste er at noen av bildene mine er borte. Bildene jeg tok i USA. Jeg var ikke flink å ta bilder da jeg bodde der, og hadde vel toppen 70 bilder tatt i løpet av en periode på 11 måneder. Og nå er de borte. Alle sammen. Alt jeg har vært med på. Alt jeg har gjort. Bilder fra skoledager - bilder fra ikke-fullt-så-skole-dager. Venner og familie. Alt sammen. Borte.

Samtidig så ser jeg ironien i det hele. Familiens største forkjemper av “Last bildene opp på Fotoknudsen sånn at du har de et trygt sted hvis harddisken plutselig tar kvelden!” har ikke gjort nettopp dette. Det slo meg ikke før det faktisk skjedde at jeg hadde viktigere saker enn UnrealTournament2004.iso og OceansEleven.avi på den harddisken.

Nå har det skjedd meg. Ikke la det samme skje med deg – last opp alle bilder du vil ta vare på til en tjeneste ála den Fotoknudsen leverer! Sikker lagring med ubegrenset kapasitet og enkel deling av bilder med familie og venner. Den eneste betingelsen er at du kanskje en dag i framtiden velger å bestille kopier av dine bilder fra de som leverer tjenesten. Du har ingen minner å tape på å gjøre det.

———————————–

(Jeg lastet de fleste av bildene opp på hjemmesiden jeg snekret meg i Web Page Design klassen min i USA, så hvis du lastet ned noen av bildene derfra og fortsatt har de er jeg veldig interessert.)

Den nakne apen har gitt ut en bok
som rett på sak er kalt: “Den nakne apen”,
og denne nakne apebok er klok;
den har i aperyggen vitenskapen
(som også skapes av den nakne apen).
Her er den lodne, nakne sannhet sett,
og man er saklig kommet frem til saken:
at lodden-naken kommer ut på ett,
for er den lodne apen rett og slett
det verste som går rundt og viser baken,
er nemlig apen som er naken, maken!
Nu er det bare en ting som er haken
ved saken: apen skrev at den er naken.
Vel er vi i dyrerikets pestilens,
og vi har neppe mer respekt å tape,
vel stapper vi oss selv i apegapet,
men hva med apebokens eksistens?
Si, hvordan kan en naken ape skape
“Den nakne apen” – når den selv er ape?
Skrevet av André Bjerke

Oppgave:
Foreta en hermeneutisk tilnærming til diktet “Den nakne apen” av André Bjerke, og vis hvilke metodiske momenter du legger vekt på i tolkningen din. Hvilke ulike menneskesyn kan sies å komme til uttrykk gjennom diktet? Hva går diktets vitenskapskritikk ut på?

Endelig ferdig med teite oppgaven. Kanskje begynne å lese til eksamen i morgen? Tirsdag nærmer seg med stormskritt.

Noen dager er gode og noen er verre enn andre. Innimellom får man sånne dager – der alle aspekter av hverdagen rotter seg sammen mot deg og ingenting fungerer sånn som det skal. En slik en har jeg hatt i dag.

Det er et par fakta vi må etablere i begynnelsen av denne historien, og merksnodig nok har de begge to å gjøre med kort. For det første: Vi har som dere sikkert vet alle mann, et fellesvaskeri et par hus borte og betaler 12 kroner per vask i vaskemaskin. Disse maskinene er drevet av en kortleser, som igjen rapporterer tilbake til samskipnaden om hvor mye ekstra de kan svindle deg for denne måneden. Nok om det. For det andre holder Tromsbuss på å ometablere hele busskortsystemet sitt, og i dag er dagen der de gamle busskortene går ut på dato og de nye fancy busskortene skal innføres. Med en person som betjener skranken på trafikktriangelet sier det seg selv at dette blir rot. 20,000 stykker som verken har fått lov til å fylle på kortene før eller vet noe om det nye systemet kombinert med bussjåfører som ikke har noe informasjon er oppskriften på kaos.

Så: tilbake til min dag. Jeg våkner av at John drar meg ut av sengen klokken 7 og merker med en gang at denne dagen ikke er noe for meg. Vi har sikkert nok skittentøy til 10 klesvasker noe som vil tilsi at vi har (antall rene klær – 10 skitne maskiner =) null rene klær igjen. Jaja, tenker jeg (etter en del skriking, hyling og slamring med dører) jeg får vel bli hjemme å vaske klær jeg da. Så tusler jeg rundt, tar på meg det som er av rene klær, og etter å ha fått en heavy flis under neglen (AU!) tusler jeg på butikken for å kjøpe vaskepulver, og omsider inn på vaskerommet. Der fyller jeg vaskepulver og tøymykner i 4 maskiner, og skal til å dra kortet for å aktivere maskinene. “Lesefeil” kommer opp på skjermen, jeg drar igjen og får samme resultat. Kortet er avmagnetisert, igjen. Dette er da andre gangen på under 1 måned at det er noe feil med dette kortet. Dritsur returnerer jeg til leiligheten, ringer John og ber han gå til samskipnaden og få med seg et nytt vaskerikort og å pelle seg hjem så for som mulig. Etter å ha kastet alt skittentøyet hardt i gulvet, og synes ekstra synd på meg selv en stund sitter jeg meg ned for å lese.

Fra kjøkkenet/gangen/spisestuen hører jeg plutselig et ganske så stort brak, og glass som knuser. Helvete heller tenkte jeg, dette kommer John til å tro var min skyld. Jeg drar meg ut på kjøkkenet i den forventning at det var et glass eller noe som jeg ikke hadde satt skikkelig inn på kanten som har falt ned og knust. Men neida, ingen knuste glass- men bildet over kjøkkenbordet har falt ned og landet oppå en glassvase. Det er glass over alt. Prøver å få ryddet vekk det verste, men det var ikke mye futt i hybelstøvsugeren vår, og glasset blir liggende der det lå før støvsugeren kom frem. Over alt.

John kommer endelig hjem, med den beskjeden at samskipnaden skulle ha 200 kroner for et nytt vaskekort, men hvis vi drar innom med det gamle skal de fikse det gratis. Ut med oss da, og vi plukker opp noe lunsj på veien. Klokken er rundt to. Vi ser ned mot trafikktriangelet, fordi vi strengt tatt burde få fylt på de nye busskortene vår i dag, men vi ser at køen strekker seg rundt to hushjørner og tenkte at vi fikk ta det en annen gang. Så vi sprinter bort til 20-bussen og hiver oss innpå. Køen utenfor er ganske lang, alle skal fylle på kort, og bussjåføren skal smalltalke med absolutt alle. Kvart på tre kjører bussen, og halvveis på vei til universitetet blir vi forbikjørt av 20-bussen som skulle gått et kvarter seinere. Vi kommer oss bort på det første stoppet på universitetet, og støter på en jente som mister småpengene sine over alt i bussen og bruker en evighet på å samle dem sammen igjen.

På det neste stoppet hiver vi oss av og sprinter til samskipnaden sine kontorer. Klokken er to over tre, og de har stengt og gått for dagen. Det verste er at hadde vi tatt bussen som gikk etter, hadde vi nådd det.

Seansen avsluttet vi samskipnaden sin hovedkantine der de skulle ha 44 kronet for to halvlitere med iste, noe som tilsvarer 0.73% av studielånet denne måneden. Hipp hurra for studentsamskipnaden og deres innsats for studentvelferd! Nå er klokken litt over fem, og jeg har totale planer om å gå og legge meg blant skittentøyet sånn at jeg ikke kan forårsake noe mer skade for i dag. Så får vi vaske klær i morgen. Forhåpentligvis.

I dag har vi endelig vært på Fløya, Tromsøs svar på Fløyen. Heisen opp på toppen har vært stengt gjennom hele vinteren, og i mars åpnet den for en ny sesong. Den siste uken eller så har det hengt plakater på bussen med reklame for gratis heis opp og ned, gratis brus, is og pølser til barna, paragliding, kiting osv. Full pakke med andre ord.

Vi tok bussen til fjellheisen i tolv-tiden, og var klar for Kvikk Lunsj og Solo på toppen. Vi var de eneste på bussen en stund, men etter hvert ble den ganske så full av folk. Køen var kortere enn fryktet, men det var kanskje bare fordi vi var noen av de første av bussen – køen bak oss var desto lenger etter fem minutter. Plakater med “GRATIS” skrevet i fete typer lokker.

Foran oss i køen stod noen gutter som bare kan være fra militæret på helgetur til Tromsø. 100% sikkert er det nok ikke, men enhver person med østlandsdialekt som har bodd i Tromsø siden begynnelsen av skoleåret er glup nok til å ta på seg jakke uansett hvor fint det er ute. Det var sol og fint ute, med litt vind fra sør (Det blåser bare fra sør i denne byen, men det har vel kanskje noe med hvor på planeten vi er. Bare tenk på hvor det blåser fra når man er på nordpolen), men det var da kaldt nok til at jakke måtte til (+3˚C i sentrum fant vi ut senere). Nå, poenget: Hvis det blåser såpass som det gjorde i sentrum, hvor disse guttene kom på bussen, tar man på seg jakke. De tre ørsmå plussgradene føles jo ikke som tre plussgrader når det blåser. Og hvis det blåser såpass som det gjorde i sentrum, hvordan tror du da vindforholdene er på toppen av et fjell, uten et eneste tre eller busk å se i mils omkrets? Man har tapt før man har gått ut døren hjemme.

Da vi kom opp på fjellet var det fullpakket med folk. Over alt. Å lokke med “Gratis is, brus og pølser til barna” var absolutt et lurt trekk. Vi klarte å “lure til oss” en gratis kopp kakao, men var for store til å få gratis pølse. Noe som for så vidt er greit nok, noen av oss har jo passert de 20, mens andre nærmer seg med stormskritt. Men vi fant raskt ut hvordan de hadde råd til å gi vekk alt til barna: De skulle ha 56 kroner for to pølser. Og damen foran oss i køen var så dristig at hun ville ha to kopper kakao og to vafler (til henne selv og en venninne da) uten å spørre hva det kostet først. 110 kr skulle de ha for det. To vafler og to halvfulle kopper med kakao! THE NERVE!