Dubletten

Det snør og det snør her oppe. Det har nå kommet 20 centimeter (om ikke mer) siden snøen for alvor begynte å falle for en drøy uke siden. Hvis plasserer deg strategisk vil du klare å få snø til knærne. John sier at det ikke er så veldig lurt, men det stopper ikke Ida! Jo høyere snø, jo bedre å klatre i.

Forøvrig så har vi vært ute og laget snømann i dag. Resultatet ser dere her:

Slik ser det ut utenfor stuevinduet vårt akkurat nå:

Det er 21. oktober 2006. Vi har et sted mellom 5 og 10 centimeter nordnorsk sny utenfor hos oss. Det har snødd tidligere også, men den har ikke fått legge seg skikkelig. Nå har vi vegg-til-vegg teppe av snø.

Hvert land har sine grenser å opprettholde og passe på. Det finnes grenser for hva jenter vil finne seg i av seksuell trakassering, på samme måte som det finnes grenser for hvor lenge jeg orker å holde på med Java- programmering en mandagskveld før jeg må gjøre noe annet. Det finnes grenser for det meste her i verden - og mange av dem er trakket over for lenge siden. Det er slikt det blir krig av (eller sydenferie!). Det er slikt det blir anmeldelse av. Det er slikt det blir blogginnlegg av.

Det finnes som sagt grenser for det meste. En av de grensene som i det siste har blitt trampet på er grensen for hvor lenge man kan være alene hjemme uten å skikkelig, skikkelig savne sin bedre halvdel. Den grensen ble for meg overtrådt for 20 timer siden. Sånn ca. Det er ganske lenge det.

For å illustrere: Et Boeing 767-300ER flyr med en hastighet på 850 km/t i 35 000 fots høyde. Enkel hoderegning gir oss at flyet kan erobre en distanse på småpene 17 000 km i løpet av disse 20 timene. 17 000 km er omtrent den distansen man flyr om man flyr fra Bergen til Tokyo – via Los Angeles. Hadde jeg snakket om landegrensene, og ikke savne-grensene, hadde jeg kommet meg til Tokyo, via Los Angeles på den tiden – og dette er uten mellomlandinger. Så hadde det vært landegrensene det ble snakket om hadde savnet mitt vært i Tokyo på ferie nå, selv når reisen hadde vært dobbelt så lang som hvis det hadde flydd over Asia istedet for over Atlanterhavet, USA og Stillehavet. Jeg sitter fast i Tromsø, og det er ikke landegrenser det er snakk om. Synd for meg.

Utenom savn i massevis og lassevis kan det meldes om kaldt, men fint vær. Sol fra klar himmel hver eneste dag (solen står dog så lavt at den eneste nytten den gjør er å blende bilister og fotgjengere, varmen er ferdig for i år). Hver dag siger solen enda litt lavere mot horisonten. Dagene blir kortere, og det blir kaldere. Snøen på fjellene rundt kryper nærmere og nærmere oss. Det er frost om natten. Folk har begynt å skrape bilene sine for is om morgenen. Vi er i oktober! Det er ikke slik det skal være. Det skal komme snø sent i november/begynnelsen av desember. Ideelt skulle det ikke ha kommet snø før 23. desember (vi vet alle at kommer det snø en uke før julaften blir den liggende i 5 dager for så å regne bort rett før). Men det spiller ingen rolle her i det kalde nord når jeg tenker etter. Spillereglene gjelder ikke her. Det er derfor vi reiser hjem til jul. Uten snø.

Jeg er akkurat ferdig med en ganske hektisk periode med innleveringer i alle fag. De ble ferdige til slutt alle sammen. Har fått godkjent innleveringen i programmering, mens de andre to (Diskret Matematikk og Kalkulus) fortsatt er til retting. Regner med at det ikke er noe særlig tull med Diskret Matematikk-innleveringen, men er spent på Kalkulus. De sier Kalkulus er det vanskeligste faget det undervises i på hele universitetet. I Tromsø er Kalkulus et obligatorisk fag for oss som studerer informatikk, og vi har dette faget sammen med folk som studerer matematikk og fysikk. Jeg skjønner lite eller ingenting og anser meg selv som heldig hvis jeg får gå opp til eksamen i det hele tatt (heldig vs. uheldig?). Jeg skal snakke med en rådgiver, om det finnes slike her på bruket, og se om jeg kan melde meg opp til eksamen i Ex.phil i tillegg, bare sånn at jeg ihvertfall får 30 studiepoeng hvis jeg skulle stryke i Kalkulus.

Fritt etter kalkulusforeleseren min*:

• Matematikere elsker å lage lister over ting.
  It makes you a better person!
• Matematikere skriver aldri noe som faktisk betyr noe. De skriver bare en masse tegn man har en definisjon på, uten at det faktisk gir noen mening for andre enn dem selv.
• Matematikere har sitt eget språk. Det høres ut som vanlig norsk eller vanlig engelsk – de har bare tatt i bruk en masse tegn for å erstatte ordene slik at “de andre” ikke skal skjønne noe som helst.
• For matematikere er det ingen forskjell på x og y, eller a og b for den saks skyld. Overhodet ingen forskjell. Uansett hvor hardt de prøver. Ingen.
  Vel, jeg ser forskjell!
• Hvis matematikere ikke har en måte å forklare noe på, finner de på sin egen forklaring. Et eksempel på dette er de imaginære tallene (tall som overhodet ikke eksisterer), som matematikerne fant på av mangel på et bedre alternativ.
• De fleste bevisene i matematikk kan ikke bevises
• Det er ikke så nøye for matematikere å finne løsningen på et problem, det viktigste er å konstatere at den eksisterer. Andre kan ta seg av det å faktisk finne den.
• Matematikere liker å repetere ting som er åpenbare – og helst også skrive de ned på flere forskjellige måter. Fordi de kan.
• Verdens korteste matematikkvits:
  Gitt en Epsilon mindre enn 0…
  Forstod du den ikke? Ikke jeg heller. Matematikere er rare.

Håper jeg aldri blir matematiker.

*med forbehold om at dette bare gjelder anvendte matematikere

Vi hadde de beste plassene. Vinden og snøen i ansiktet og vanskelig for å se andre siden av banen. Det kaller man foppalkamp. Det mest underholdene med dette var alt det merkelige de fulle bataljonenmedlemmene fikk seg til å si. Her kommer en liste:

Banens beste spiller får tusen reinsdyr
Tromsø er ikke en del av Norge
Gi Tromsø til Sverige
Dra hjem og skift til vinterdekk
Snøscooter, Snøscooter
Tromsøfolk er joikakaker

Siden jeg ikke er såå veeldig interessert i foppal, synes jeg dette var ustyrtelig underholdene. Særlig morsomt synes jeg det var når jeg sa til John, jeg fryser. Supporteren ved siden av hørte dette og plutselig stemte alle med i: ”fruen fryser” som utviklet seg til ”folket fryser”.

Massesuggesjon? Aldri.

Å spørre om jeg singel når jeg putter gutteundertøy i vaskemaskinen er alltid et dårlig tegn. Enten er jeg en transvisitt, eller er jeg oppttatt

Og nei, jeg vil ikke bli en del av “kontaktnettet” ditt. Jeg har ikke MSN. Forresten. Jeg har ikke datamaskin i det hele tatt når jeg tenker meg om. Mobiltelefon? Aldri. Ikke adresse heller for den saks skyld

Dumt det der.

Vel, da satt jeg her. Klokken er sent og det er lenge siden jeg har skrevet noe vetugt her. På tide tenkte jeg. Og når jeg nå er her helt alene med ikke noe bedre å gjøre på, kun med selskap av Dave Matthews og bandet hans, Minor Majority og spredte innslag av Michael Jackson, så er det visst fare for at jeg får gjort endel.

Som sagt satt jeg her helt alene på en lørdagskveld klokken midt-på-natten. Ida er på byn med en av naboene og hennes venninne. Jeg kan ikke nekte for at litt alenetid er greit også. Nå har jeg faktisk fått gjort litt skolearbeid – noe jeg sikkert kommer til å være glad for når vi kommer ut i uken. Jeg har endel innleveringer å ta meg av framover, den nærmeste skal være inne til fredag. Jeg har etter dagens strabaser karret meg halvveis gjennom de fire oppgavene. Det virker som det er ganske krevende oppgaver, i hvert fall ved første øyekast for en som ikke har programmert annet enn basic HTML før han kom på at Informatikk høres spennende ut. Men jeg har nå kommet meg gjennom to av oppgavene. Kanskje de andre ikke er like krevende? I wish. Jobbe, jobbe, jobbe…

Jeg har enda til gode å faktisk dra på byn i denne byen. Jeg har vært med på vorspiel massevis og lassevis, men når resten av gjengen har dratt på byn har jeg heller tatt turen hjem. Det er bare ikke helt min ting. Jeg skal ut i nærmeste framtid - det bare passet seg slik at jeg ble hjemme i dag og jobbet med programmering. Deilig egentlig. Det mangler strengt tatt bare en kald øl eller to for kosens skyld.

Litt bilder av leiligheten er kanskje på tide?

Stuen og soverommet

Det regner. Det har regnet i ganske mange dager på rad nå. Litt deilig. Men har ikke regnjakke. Det regner ikke SÅ mye her.

Vi er ikke de eneste i Norge med en litt merkelig postmann. Mistenker han for å sove på jobben. I formiddag skulle vi en liten tur til sentrum for å shoppe litt og kose oss. I gangen i første etasje er det mange postkasser. De fleste av dere har nok vært i oppgangen på en eller annen boligblokk i løpet av livet deres, så det burde ikke være det vanskeligste konseptet å forestille seg. Vel, det er én postkasse i denne lille saken på veggen som ikke er i bruk. Det er ingen lås på den og i teorien burde det strengt tatt ikke ligge noe post inni den. Som de to kuriøse sjeler Ida og meg selv er kunne vi i dag ikke dy oss. Vi måtte åpne postkassen og se inni den. Der fant vi hauger av reklame og to brev – hvorav ett var adressert til meg fra Studentsamskipnaden. Nei, vi hadde ikke fått noen faktura på husleien for august, nei. Lurer bare på hvorfor den lå akkurat der…

Av andre nyheter kan det nevnes at vi har fått nye senger. Etter to uker på skumgummimadrasser var det nok. Jeg har sovet på betonggulv som har vært mer behagelige enn disse madrassene. Jeg gikk bort til Driftssentralen og forklarte ståa, og mannen som var der var særdeles forståelsesfull. Han skrev saken ned på en lapp og sa at det ikke burde ta noe særlig mer enn en uke. Etter 4 dager var de der med to nye rammemadrasser til oss. Herlig. Og vi slapp en sånn “kant” man får på midten av sengen når man slår sammen to vanlige enkeltsenger.

Og ja, mamma, husleien er betalt. For august og september.
(Skal kjøpe jakke snart også. Lover.)

*trøtt*

Nedenfor følger en liste over alle de merkelige menneskene som bor på Prestvannet studenthjem som vi har lagt merke til foreløpig. Blir sikkert oppdatert.

- De i leiligheten over oss som spiller musikk 24 timer i døgnet. Det går for det meste i listepop og dårlig trancemusikk. Alt som dunker- de spiller det.

- De merkelige menneskene som løper rundt Prestvannet tidlig, tidlig om morningen. Får nesten litt dårlig samvittighet.

- Den innbarka sosialdemokraten som er for at alle er har ytringsfrihet, frihet til å velge og at alle mennesker er verdt det samme- bare du ikke stemmer FrP. Stem på hva du vil, bare du stemmer det samme som meg.

- Den innfødte tromsøværingen som fortsatt ikke vet hva som er nord og sør på øya, og hvilke buss man tar til universitetet. Det vet da alle som har bodd her i mer enn 1 uke.

- En 40 år gammel mann med afrikanske klær,dreadlocks ned til rumpen, og måne i bakhodet.

- Jenta som ser ut som en russisk prostituert. Jeg har boblejakke og lue, hun har miniskjørt og musefletter med store sløyfer. Har tydeligvis bare ett par bukser, men teamer det med magetopp. Strøket anyone?

Høsten er kommet her, det er ikke til å legge skjul på. Bladene på trærne er gule og vinteren ligger snikende rundt hjørnet, og mange spår snø allerede i månedsskiftet. Det virker fjernt når de siste dagene har vært så fine som de har vært. De siste dagene har vært solfyllte og hele byen forandrer seg. Man merker det spesielt om morgnen, da det virker som om alt slutter å fungere, trafikken går stille, og ingen snakker med hverandre- alle sitter bare med ansiktet mot solen som om de ikke vil gå glipp av strålene som godt kan bli de siste før vinteren setter inn for fullt.

Personlig synes jeg det fort kan bli litt kjølig, jeg går med skjerf der andre går med miniskjørt. Da vi kom hit måtte familien til John til og med fyre i peisen for meg, fordi jeg frøs, og de gikk ute i shorts og t-skjorte. Jeg har en teori om at uansett hvor “varmt” det er i luften, ligger det likevel en råhet der som gjør at vi, som ikke er innfødt (eller “søringan” som de kaller alle født nedenfor bodø) synes det er kaldt uansett temperatur.

Men etter vinteren får vi se, kanskje vi tilpasser oss.

På mange måter innser du hvor forskjellig Tromsø egentlig er fra Bergen når du flytter hit. Mange underlige ting åpenbarer seg på en helt annen måte som “fastboende” enn som turist. Det første man legger merke til når man kommer hit er den helt sinnsyke naturen, og ja, den fortjener adjektivet.Tromsø er, for alle dere som ikke vet det, en øy midt i en fjord med fjell på alle kanter. Er det fint vær og blå himmel er det ikke noe sted som er vakrere (untatt Bergen da, men det forsto dere vel!), men er det uvær er det vel et av de stedene man rett og slett ikke vil befinne seg på.

En annen ting er at det rett og slett er natur over alt, og da mener jeg over alt. Vi bor relativt sentralt kan man påstå, men likevel er skogen rett utenfor døren. Skog, tenker dere kanskje- hvor mye skog kan det være snakk om? Veldig. Mye. Og det er ikke noen tegn til sivilisasjon på noen kanter, hadde jeg ikke visst bedre skulle jeg tro jeg befant meg… ja vel, et sted med mye skog og total isolasjon.

Men midt innimellom finner du det urbane i blanding med det tradisjonelle som gjør byen spesiell. Når de med havnens restauranter selger kinamat sammen med dagens fiskefangst, når Ølstuen åpner i 8-tiden om morgenen, og klubbene (som overraskende nok er mange, og gode) stenger klokken 4, når prisen på en øl er 49 kroner på et vanlig 18-årssted, og bossbilene er pyntet med grafitti, og sjåførene synes det er knall- da vet du at du ikke er så isolert likevel, og at selv om hovedgaten i byn er 20 meter lang er du fortsatt i en By.

Så det så.