Dubletten

Jeg har rare ører. Ikke misforstå meg nå, begge henger på riktig plass, de er ikke unormalt store eller små, de står ikke ut, det vokser ikke hår i dem og jeg hører godt med begge. Problemet er rett og slett at jeg ikke kan bruke vanlige ørepropper når jeg hører på musikk.

Jeg har hatt mange forskjellige ørepropper opp gjennom årene, alt fra noen lusne saker jeg maste meg til en gang vi var på Spar Kjøp og jeg fortsatt hadde walkman - til de som fulgte med mobiltelefonen min som jeg kjøpte i fjor. Fellesnevneren for dem alle, i tillegg til at det kommer musikk ut av dem, er at de faller ut av ørene mine.

Uansett hvordan jeg ligger, sitter, står, løper eller henger faller de ut. Jeg kan sitte helt stille, rett opp og ned, uten å bevege en muskel, og puste gjennom nesen, og likevel faller øreproppene ut. I tillegg fikk jeg vondt i ørene av dem. Inntil nylig uten unntak.

Så fikk jeg en iPod Nano til jul av Idamin. Mitt syn på verden har forandret seg. Øreproppene som fulgte med der, de klassiske hvite, holder seg faktisk i øret mitt. Nå kan jeg sitte på bussen uten å konstant pille meg i ørene for å sette øreproppene tilbake på plass. Og ikke får jeg gnagsår i ørene heller.

Hva blir det neste? Fred på jord? Satser på at Apple fikser det også til slutt? Bare de foretar en overhaling av iTunes først.

Det har vært kaos på veiene i Bergen i dag. Det snødde tett hele dagen. Litt før jeg sluttet på jobb begynte det å regne. Og omtrent samtidig med det begynte diverse trailere å skli av veien. Masse snø + masse regn + trailere + rushtrafikk + Bergen = KAOS.

Jeg slutter på jobb kl 16.00 nå som jeg er midt i opplæringsperioden i min nye jobb. I dag gikk jeg ut døren 16.02. Jeg handlet på butikken som ligger rett ved siden av jobben og var ferdig der 16.11. Jeg gikk ned på busstoppet som ligger rett ved siden av butikken. Så ser jeg køen. Den stod helt stille. Lenge.

I 3 minutter vurderte jeg helt alvorlig å bare begynne å gå. Så tenkte jeg på at det regner. Mye. Og jeg kunne se bussen fra busstoppet. Det bare tok litt tid før den kom. Da køen endelig hadde sneglet seg bortover slik at bussen kom fram til busstoppet var klokken blitt 16.20.

Jeg fikk sitteplass og var så heldig å få sitte alene i en halvtimes tid. Helt bort til Fanatorget. Så måtte jeg sitte ved siden av et av de dummeste/mest irriterende/mest ignorante menneskene jeg noengang har kommet over. I 2 timer og 15 minutter. Hun kjedet seg selvsagt like mye som meg i den stillestående køen, men istedet for å holde seg til å høre på ekkel trance- musikk på iPoden sin begynte hun etterhvert å ringe alle vennene sine. Ja, alle. Jeg vet ikke navnet hennes, men jeg vet følgende:

• Hun hadde oppkjøring på fredag, og strøk med glans.
• Hun har hatt over 40 kjøretimer, and still counting.
• Kjørelæreren hennes er en flørtete jævel.
• Hun er invitert på vorspiel på lørdag, men hun vil egentlig ikke komme, så hun prøvde å sno seg unna med den klassiske “Jeg kommer uansett en liten tur innom!”
• Hun jobber i barnehage.
• Foreldrene til et av barna i barnehagen sover visst ikke i samme seng, men i natt hadde pappaen besøk. Ungen fikk visst ikke lov til å være der inne - for de bråket så masse.
• Endel andre barnehagehistorier - bl.a. en unge som fikk et eller annet på øyet og måtte rushes på legevakten. Guttungen kom deretter tilbake til barnehagen med en lapp over øyet fordi pappaen ikke hadde tid til å ta fri fra jobben.
• Hun vil flytte ut, men moren vil helst at hun bor hjemme litt til. Hun lokker med dobbeltseng for å holde henne hjemme selv om det ikke er nødvendig. Det er jo ikke akkurat som om hun har “en fyr,” eller?
• Hun ble fulgt etter på byen av en hun flørtet med på et lukket party på Ovenpå.

Regner med det var flere enn meg som overhørte samtalene hennes, lo godt og rått inni seg, og himlet med øynene, for alt dette, og dette er bare det jeg husker, overhørte jeg med musikk på øret. Jeg tar forbehold om at min oppfattelse av henne var meget situasjonsbetinget. Å sitte over 2 timer i kø fra Sandsli til Søreide i et ubehagelig bussete, i en buss med luft som bare blir tyngre og tyngre, er ikke noe jeg liker å gjøre.

Jeg har i dag tilbragt snaue 1 time i reisetid til jobb, hvor ca halvparten er venting på et kaldt busstopp i Fyllingsdalen pga dårlig korrespondanse mellom bussene jeg må ta, og ca ganske nøyaktig 3 timer og 45 minutter i reisetid hjem igjen, hvorav et sted mellom 5 og 10 minutter er ventetid på 60-bussen retning hjem.

Nå vil jeg ha middag, et varmt bad og en myk seng.

“Yes, I would like some cheese with my whine!”

Er blitt en stund siden jeg har skrevet noe, har ikke så veldig mye å si (men får gjøre et forsøk siden John har mast litt på meg). Hjemmeeksamen i Kontraktsrett nærmer seg, og pensum burde vært lest forlengst. I tillegg har jeg en ukesoppgave som skal inn imorgen. Ikke er det pensum lest eller oppgaven påbegynt, og når jeg i tillegg har fått ny senebetennelse i skulderen (ja, er tredje gang på 2,5 år) så blir det liksom ikke gjort så mye som jeg burde heller. Må si at skulderen ikke er like vond som de forrige gangene- men er passelig bevegelseshemmende likevel- men så har jeg fått meddusiner av legen og medisinstudenten (som filmet meg og skulderen på legevakten, en legekonsultasjon føles liksom ikke helt naturlig når man får beskjed hvor man skal sitte sånn at man er med i bildet..) så nå håper jeg det går raskt over.

Istedenfor har jeg og John vært på teater igår, fikk med oss Panikk i kulissene- noe som absolutt var verdt å se (spiller visst bare ut uken- så løp hvis du har muligheten). Stykket handler om en skuespillertropp som skal sette opp en farse- og er hysterisk morsomt. Likte spesielt godt når den ene mannlige skuespillerern spør instruktøren om hva som er hans “motivasjon” for å ta med seg en bag og en pappeske ut av scenen- minner meg sånn om teaterprod. timene på videregående. Fikk et årskort på DNS av gutten til bursdagen- då forhåpentligvis blir det mye teater på meg i løpet av året. Spesielt gleder jeg meg til Les Miserables som kommer til høsten.

I dag har vært en full dag foran PCen igjen. Jeg pleier som regel å trives i dens selskap, men av og til kan det bli litt for mye av det gode.

Å begynne i ny jobb hos NextGenTel dreper skolearbeidet mitt. Jeg hadde egentlig Assembly- innlevering til fredag, men pga opplæringsperioden går mye av skolearbeidet i “tar-det-i-morgen”-køen. (Luften er katastrofalt dårlig når det blir litt utpå dagen i NGT kundeservice sine lokaler). Fikk heldigvis utsettelse til begynnelsen av denne uken. Da jeg stod opp i dag for å fortsette på innleveringen fant jeg ut at jeg skulle sjekke et av de andre fagene mine og se når neste innlevering skulle leveres. Ser man det, ja. I morgen, ja. Gode greier.

Jeg valgte selvsagt å begynne med den enkleste først, og har i bunn og grunn brukt mesteparten av dagen på den. Å skrive et essay om elektronisk papir var ganske greit. Jeg fikk tynet ut 3 sider av informasjonen jeg fant på Wikipedia og litt andre steder i tillegg til litt egen drøfting, og var egentlig ferdig ganske tidlig. Så leste jeg gjennom oppgaveteksten én gang til.

Vanligvis pleier kravet i dette faget å ligge på 3-5 sider, så jeg var egentlig godt fornøyd, men dette skulle visst være en ekstra stor øving. Kravet var plutselig på 5-10 sider. Litt mer enn jeg hadde regnet med. Plutselig måtte jeg begynne å lete etter ekstra store bilder. Det gikk til slutt fint å få teksten opp i 5 sider, og jeg fikk levert en oppgave jeg er sånn passe fornøyd med.

Nå gjenstår bare Assembly-oppgaven, og så er det (nesten) fri fra innleveringer i noen uker.

Å bruke refleks er noe alle fotgjengere burde gjøre når de er ute og går i mørket. Man blir lettere oppdaget av bilistene og er dermed mye tryggere i trafikken. Jeg er ikke bilist, men jeg er (prøver å være) ivrig refleksbruker. Jeg har gått uten refleks i noen uker nå, har hele tiden glemt å flytte den fra den gamle jakken til den nye, og har egentlig følt meg litt naken uten refleks etter mørkets frembrudd.

Jeg var ikke noe særlig til fan av refleks før. Etter å ha bodd et år i Tromsø er jeg helomvendt. Nøyaktig hvor mange ganger Ida holdt på å bli påkjørt i Tromsø har jeg ikke tall på, men jeg vet at jeg holdt på å bli påkjørt 3 ganger. Midt på lyse dagen. Ikke i mørket. Ikke fordi de ikke så meg, men fordi at bilister i Tromsø ikke stopper for fotgjengere i overgangsfelt. Mørke klær (type mørk dongeri, mørkegrønn jakke, lue og votter) på hvit bakgrunn i dagslys pleier, med mindre du lider av en merkelig type fargeblindhet ingen noengang har hørt om, å være ganske synlig. Det er i det minste min erfaring.

På grunn av disse skumle bilistene, som skulle hatt seg et rapp med en stokk der ryggen slutter, tenkte vi som følger: Om de ser oss midt på lyse dagen og ikke stopper - hva skjer da om de ikke ser oss i mørket?

Man trenger nødvendigvis ikke å kjøpe refleks heller - jeg fikk min refleks av mamma. En sånn kul en som man smekker rundt armen eller foten (slap-wrap heter de visst i følge Trygg Trafikk). Det står Handelsbanken på den, og regner med det er flere bedrifter enn Handelsbanken som deler ut freebie- reflekser med reklame på.
———————
Jeg fikk forresten forsinket bursdagsgave fra Adecco i dag. Håvet inn småpene 25 kr på et Flax- lodd. Jeg hadde øynene satt på milliongevinsten, men jeg mistenker at Adecco luker ut disse i frykt for å skaffe seg selv mer arbeid. Jeg vet ihvertfall at dersom jeg hadde landet milliongevinsten hadde jeg sluttet å jobbe på dagen, og heller konsentrert meg om studiene. Og slikt.

Jeg har innlevering på mandag, og er fortsatt ikke i nærheten av ferdig. Datainvarianter, aksiomer, kontrakter og grensesnitt er ikke helt min ting. Jeg må forberede meg til morgendagen. En dag med mye programmering og frustrasjon.

Ida er i Dublin.
Jeg har øl. (Nok til kos).
Jeg har chips. (Maarud Salt og Pepper).
Jeg har dip. (Tøffelhelter trenger dip).

Nå trenger jeg bare en film. En mannefilm.

The Deer Hunter!

Update:
Det har gått år og dag siden sist jeg så denne filmen. Jeg vet ikke hvorfor. Herregud for en fantastisk film. Og for en theme. Bare hør og nyt. John Williams - Cavatina.

Verdenspremieren var 8. desember 1978 i Los Angeles, California. Den ordentlige amerikanske premieren var ikke før 23. februar 1979. Om det er tilfeldig at datoen i dag (når jeg er ferdig å se filmen) er 23. februar vites ikke, men jeg ble litt puzzled da jeg så det.

- Here’s to Nick.
- To Nick.
- To Nick.

Etter at MTU Combitel gikk med sviende underskudd i fjor fikk jeg den samme lite koselige beskjeden som de fleste andre deltidsansatte og noen heltidsansatte i selskapet. De måtte kutte bemanningen - og da stod altså vi uten jobb. Fra 1. februar kuttet MTU Combitel (aka MTU Communications) åpningstidene på kundeservice fra 22 til 18 på hverdager og stengte ned hele helgen.

To uker etter endt arbeidsoppdrag (og tre uker siden siste dag på jobb) har jeg endelig funnet meg en ny jobb - deltid på kundeservice hos NextGenTel på Sandsli. Begynner på onsdag, og jeg gleder meg egentlig litt.

Jeg forstår jo helt klart at deltakerne i Luksusfellen får gaver fordi de har forandret forbruksmønsteret sitt, men poenget til John står likevel. Hvor er vår gave for å være pliktoppfyllende, ansvarlig og kjedelig? Hvorfor kan man ikke for en gangs skyld få en liten belønning for å være jevnt over flink, istedenfor som incentiv til å forbedre seg?

Forsåvidt må jeg si at jeg har passe liten empati med mennesker som klarer å bruke 20 000 kroner på byn på en kveld- der er all gjeld selvforskyldt, og skyldes kun dumhet. I utgangspunktet blir jeg bare flau på disse menneskenes vegne, men klarer likevel ikke å ta øynene vekk fra sosialpornografien som dominerer tv-skjermen om dagen. Ikke har jeg inntrykket av at jeg sitter alene med disse følelsene heller.

Det er menneskene med tonnevis av gjeld basert på sykehusregninger (e.l), altså uforskyldt gjeld, jeg har empati med og blir engasjert i. Derfor er det bra at TV3 også sender oppussingsprogrammer som “extreme makeover” o.l, så jeg får trent medmenneskeligheten min litt innimellom.

Vi har nå sett på Luksusfellen på TV3. Et TV-program hvor folk som ikke klarer å betale regningene sine og generelt sett har et for høyt forbruk i forhold til inntekt viser frem hvor dumme de er på landsdekkende TV. Fantastisk.

Paret som var på i dag brukte mye penger på Champagne, sushi på restaurant, klær og annen luksus, i tillegg til at de har brukt flere hundre tusen kroner på oppussing av leilighet de siste årene. De var samboere og hadde ingen peiling på hvor mye den andre brukte av penger. Og å ikke kjøpe de dyreste klærne var uaktuelt.

Jeg kan jo ikke nekte ham.

Sier hun etter å ha fått vite at han i løpet av én kveld på byen hadde klart å få barregningen sin opp i 20 000 kroner. Én kveld. Greit nok at de hadde separat økonomi, men de er da likevel samboere og har vært det i 8 år. Jeg hadde fått smekk, med uthevet og kursiv skrift for å understreke hvor hardt slaget ville vært, dersom jeg hadde klart å bruke 2 000 kr på byn. Legg merke til at det mangler en null på mitt beløp.

Fyren hadde også store planer for leiligheten. La meg sitere (ikke nøyaktig sitat, men et ganske godt sammendrag av hva som ble sagt):

Vi kjøpte TVen på HiFi-klubben. Den kostet opprinnelig 32 000 kr, men da vi var der hadde de dagspris på 28 000. Har også et ganske heftig anlegg som ikke passer helt inn i forhold til stilen i resten av leilighet, så vi har bestemt oss for å kjøpe nye. Et Bose-anlegg til 34-36 000 ferdig montert. Vi pusset opp badet for 1-2 år siden, men jeg er litt misfornøyd med det. Spesielt valget av fliser. Så jeg kunne tenke meg å rive ned alle flisene og pusse opp badet på nytt i en stil som er litt mer samsvarende med resten av leiligheten. Heldigvis valgte vi billige fliser. Som du også kan se har vi brukt runde downlights på badet, mens vi i resten av leiligheten har firkantede downlights. Det er også noe jeg gjerne vil fikse.

Greit nok. Høyttalerne dine vil ødelegge helhetsinntrykket i leiligheten, men du glemmer å tenke på en ting her mister. Du har 250 000 kr i inkassogjeld! Og å pusse opp et nyoppusset bad fordi du ikke liker flisene eller downlightsene fordi de ikke passer inn med resten av leiligheten når du har inkassogjeld er generelt sett ikke et bra trekk heller.

På toppen av alt dette har fruen sluttet å jobbe som kjøkkensjef på et eller annet fancy Oslo-hotell fordi hun har begynt å studere. Men studielån skal hun ikke ha. Ergo, ingen inntekt. Hun levde over evne på egenhånd med fast inntekt - lurer på hvordan det går uten inntekt.

For å løse opp i floken de har satt seg i (mest han, siden hun har en mor som hjelper hun med penger når det trengs) har de kontaktet TV3, og de får hjelp av to kloke hoder. De klarer å få de til å innse at de må selge noen av tingene sine for å skaffe penger til å betale gjelden.

Alle kjolene i skapet må jeg bare ha. Og skoene må jeg ha. Jeg må bare ha det.

Joda, det er mye kulere å ha klær og sko for flere hundre tusen kroner og samtidig ha masse inkassogjeld enn å ha litt mindre klær og ingen inkassogjeld.

På slutten av programmet, når inkassogjelden er betalt ned og det ser ut til at alt er løst og bruksmønsteret deres er under kontroll får de faktisk en påskjønnelse fra finansrådgiverne som har hjulpet dem. De fikk faktisk et opphold på Dr. Holms hotell på Geilo. Full pensjon med spa. De fikk belønning for å ikke betale regninger og opparbeide seg inkassogjeld på 250 000 kroner, samt bruke 20 000 kr mer per måned enn de hadde i inntekt!

Jeg gleder meg til jeg får brev av banken min:

Gratulerer!
Du har vært student og klart deg på bare studielån i ett år, og vært student med deltidsjobb i et halvt år. I løpet av de siste 18 månedene har du betalt alle regninger i tide, brukt penger på deg selv, og du har faktisk klart å spare opp et betydelig beløp som står på bankkontoen din - klart til bruk. Som en liten påskjønnelse for din utmerkede disponering av din kapital legger vi ved et gavekort på en weekend på Dr. Holms hotell på Geilo. Full pensjon med spa.

Alle vet hva eBay er, og alle har på en eller annen måte droppet innom en gang eller to. Men det virkelige spørsmålet er om du virkelig har sett eBay for den perlen og kilden til underholdning som den er.

I de siste dagene har jeg vært innom ganske ofte, og begynte naturligvis med å sjekke ut alle veskene. Jeg har letet etter en kul Guess veske ganske lenge, og fant en der jeg likte. Om den er ekte eller ikke bryr meg egentlig veldig lite- så lenge den er kul.

Naturligvis endte jeg opp med å søke på vintagesmykker- og der hadde de litt av hvert, men ikke noe spesielt nevneverdig. En naturlig følge av vintage, er selvfølgelig antikviteter. Og der finnes det mange rariteter gitt. Noen som vil ha en sekk med rubiner fra India? Topas fra Brasil? Bare 15 dollar for et halvt kilo (må likevel slipes og vaskes- men hva gjør vel det når du selv kan *avdekke jordens hemmeligheter*?).

Eller hva med “2500-år-gamle-antikke-egyptiske-statuer” til 34.99 dollar? Hvis ikke det frister kan jeg by på europeiske bøker fra midten av 1500-tallet, et kart over grønnland fra begynnelsen av 1760 eller en kopi av Gutenbergbibelen på cd-rom!

Hvor fantastisk er ikke verden?