Dubletten

Å være student gir mange friheter. Man kan vaske opp når man vil, man kan spise når man vil, man kan rydde når man vil, og stå opp og legge seg når man vil. Man trenger kanskje ikke å ta ansvar for andre enn seg selv, men det er ikke engang sikkert at man klarer det. Mange er litt for vant til at “Mamma tar seg av det.”

På Prestvannet Studentheim er det tre containere – 2 for all slags søppel og 1 for glass. Da det er ganske mange studenter som bor på Prestvannet, både i familieleiligheter og hybler, blir det til slutt en del søppel (ergo to containere). Når så alle studentene kommer for å kaste bananskallet og melkekartongene sine går de selvsagt alle til samme luke i containeren – den nærmeste. Når alle går til samme luke skjer selvfølgelig det uunngåelige: Luken blir til slutt blokkert fordi det blir haug inni containeren som blokkerer akkurat den ene luken. Noe som i og for seg er helt ok. Hvem gidder egentlig å gå rundt containeren til den luken som er lengst unna når man kan slippe? Jeg gidder ikke. Og ikke 95 % av beboerne på Prestvannet Studentheim.

Og hvis den første luken man går til er blokkert, hvem gidder å gå halvannen meter til siden til den neste luken for å se om den er åpen og eventuelt også kaste søppelet sitt der i stedet? Man skulle tro at voksne, oppegående mennesker som studerer ved et universitet gjorde dette, men det er noen som ikke gjør dette. Da bare dumper man posene sine på bakken og går – noen rekker ikke bort til containeren engang, men velger heller å dumpe søppelposene ved inngangsdøren (jeg har sett både utenfor og innenfor døren). Muligens ikke så rart at vi av og til føler at vi bor ved sjøen – det er her måkene får mat…

Det er heldigvis under tre uker til vi skal være flyttet ut av leiligheten!

Noen dager er gode og noen er verre enn andre. Innimellom får man sånne dager – der alle aspekter av hverdagen rotter seg sammen mot deg og ingenting fungerer sånn som det skal. En slik en har jeg hatt i dag.

Det er et par fakta vi må etablere i begynnelsen av denne historien, og merksnodig nok har de begge to å gjøre med kort. For det første: Vi har som dere sikkert vet alle mann, et fellesvaskeri et par hus borte og betaler 12 kroner per vask i vaskemaskin. Disse maskinene er drevet av en kortleser, som igjen rapporterer tilbake til samskipnaden om hvor mye ekstra de kan svindle deg for denne måneden. Nok om det. For det andre holder Tromsbuss på å ometablere hele busskortsystemet sitt, og i dag er dagen der de gamle busskortene går ut på dato og de nye fancy busskortene skal innføres. Med en person som betjener skranken på trafikktriangelet sier det seg selv at dette blir rot. 20,000 stykker som verken har fått lov til å fylle på kortene før eller vet noe om det nye systemet kombinert med bussjåfører som ikke har noe informasjon er oppskriften på kaos.

Så: tilbake til min dag. Jeg våkner av at John drar meg ut av sengen klokken 7 og merker med en gang at denne dagen ikke er noe for meg. Vi har sikkert nok skittentøy til 10 klesvasker noe som vil tilsi at vi har (antall rene klær – 10 skitne maskiner =) null rene klær igjen. Jaja, tenker jeg (etter en del skriking, hyling og slamring med dører) jeg får vel bli hjemme å vaske klær jeg da. Så tusler jeg rundt, tar på meg det som er av rene klær, og etter å ha fått en heavy flis under neglen (AU!) tusler jeg på butikken for å kjøpe vaskepulver, og omsider inn på vaskerommet. Der fyller jeg vaskepulver og tøymykner i 4 maskiner, og skal til å dra kortet for å aktivere maskinene. “Lesefeil” kommer opp på skjermen, jeg drar igjen og får samme resultat. Kortet er avmagnetisert, igjen. Dette er da andre gangen på under 1 måned at det er noe feil med dette kortet. Dritsur returnerer jeg til leiligheten, ringer John og ber han gå til samskipnaden og få med seg et nytt vaskerikort og å pelle seg hjem så for som mulig. Etter å ha kastet alt skittentøyet hardt i gulvet, og synes ekstra synd på meg selv en stund sitter jeg meg ned for å lese.

Fra kjøkkenet/gangen/spisestuen hører jeg plutselig et ganske så stort brak, og glass som knuser. Helvete heller tenkte jeg, dette kommer John til å tro var min skyld. Jeg drar meg ut på kjøkkenet i den forventning at det var et glass eller noe som jeg ikke hadde satt skikkelig inn på kanten som har falt ned og knust. Men neida, ingen knuste glass- men bildet over kjøkkenbordet har falt ned og landet oppå en glassvase. Det er glass over alt. Prøver å få ryddet vekk det verste, men det var ikke mye futt i hybelstøvsugeren vår, og glasset blir liggende der det lå før støvsugeren kom frem. Over alt.

John kommer endelig hjem, med den beskjeden at samskipnaden skulle ha 200 kroner for et nytt vaskekort, men hvis vi drar innom med det gamle skal de fikse det gratis. Ut med oss da, og vi plukker opp noe lunsj på veien. Klokken er rundt to. Vi ser ned mot trafikktriangelet, fordi vi strengt tatt burde få fylt på de nye busskortene vår i dag, men vi ser at køen strekker seg rundt to hushjørner og tenkte at vi fikk ta det en annen gang. Så vi sprinter bort til 20-bussen og hiver oss innpå. Køen utenfor er ganske lang, alle skal fylle på kort, og bussjåføren skal smalltalke med absolutt alle. Kvart på tre kjører bussen, og halvveis på vei til universitetet blir vi forbikjørt av 20-bussen som skulle gått et kvarter seinere. Vi kommer oss bort på det første stoppet på universitetet, og støter på en jente som mister småpengene sine over alt i bussen og bruker en evighet på å samle dem sammen igjen.

På det neste stoppet hiver vi oss av og sprinter til samskipnaden sine kontorer. Klokken er to over tre, og de har stengt og gått for dagen. Det verste er at hadde vi tatt bussen som gikk etter, hadde vi nådd det.

Seansen avsluttet vi samskipnaden sin hovedkantine der de skulle ha 44 kronet for to halvlitere med iste, noe som tilsvarer 0.73% av studielånet denne måneden. Hipp hurra for studentsamskipnaden og deres innsats for studentvelferd! Nå er klokken litt over fem, og jeg har totale planer om å gå og legge meg blant skittentøyet sånn at jeg ikke kan forårsake noe mer skade for i dag. Så får vi vaske klær i morgen. Forhåpentligvis.

Nå har bloggen fått seg (enda) en liten makeover. Det som tidligere helt tydelig var en kjæresteblogg har blitt enda mer kjærestete. Og Ida har kjøpt nye sokker. På tide? You might say. Bloggen er finere, og jeg får ha sokkene mine i fred.

Jeg er alene. John har dratt til bergen en dag før meg, og latt meg bli igjen her oppe helt alene. Ikke at det er verdens undergang, men det var bare et særdeles upraktisk tidspunkt å dra fra meg på.

Jeg har nemlig eksamen i morgen, tar opp igjen 1MX og håper selvfølgelig å få bort den treeren som har gnagd på samvittigheten siden første klasse. Når jeg da er alene og får tid til å tenke og grue meg til imorgen blir alt så mye verre. Nå har jeg i det lagt vekk alt av matte-ting, for det siste jeg vil er å drømme om grafer og andregradslikninger, selv om jeg aner at jeg ikke slipper unna i natt heller.

Eksamensnerver om natter er ikke noe koselig, men før har jeg kunnet rulle bort i armkroken til kjæresten min (som alltid er varm og god) og finne litt trøst der. Men nå er jeg alene og for å være ærlig har jeg litt problemer med å finne trøst i min egen armkrok, i tillegg til at det er ganske fysisk vanskelig å få til.

Skitt au, jeg begynner å bli såpass gammel at det kanskje er på tide å lære seg å være alene en dag eller to. Så får dere heller ønske meg lykke til imorgen.