Det snør og det snør her oppe. Det har nå kommet 20 centimeter (om ikke mer) siden snøen for alvor begynte å falle for en drøy uke siden. Hvis plasserer deg strategisk vil du klare å få snø til knærne. John sier at det ikke er så veldig lurt, men det stopper ikke Ida! Jo høyere snø, jo bedre å klatre i.
Forøvrig så har vi vært ute og laget snømann i dag. Resultatet ser dere her:
Slik ser det ut utenfor stuevinduet vårt akkurat nå:
Det er 21. oktober 2006. Vi har et sted mellom 5 og 10 centimeter nordnorsk sny utenfor hos oss. Det har snødd tidligere også, men den har ikke fått legge seg skikkelig. Nå har vi vegg-til-vegg teppe av snø.
Hvert land har sine grenser å opprettholde og passe på. Det finnes grenser for hva jenter vil finne seg i av seksuell trakassering, på samme måte som det finnes grenser for hvor lenge jeg orker å holde på med Java- programmering en mandagskveld før jeg må gjøre noe annet. Det finnes grenser for det meste her i verden - og mange av dem er trakket over for lenge siden. Det er slikt det blir krig av (eller sydenferie!). Det er slikt det blir anmeldelse av. Det er slikt det blir blogginnlegg av.
Det finnes som sagt grenser for det meste. En av de grensene som i det siste har blitt trampet på er grensen for hvor lenge man kan være alene hjemme uten å skikkelig, skikkelig savne sin bedre halvdel. Den grensen ble for meg overtrådt for 20 timer siden. Sånn ca. Det er ganske lenge det.
For å illustrere: Et Boeing 767-300ER flyr med en hastighet på 850 km/t i 35 000 fots høyde. Enkel hoderegning gir oss at flyet kan erobre en distanse på småpene 17 000 km i løpet av disse 20 timene. 17 000 km er omtrent den distansen man flyr om man flyr fra Bergen til Tokyo – via Los Angeles. Hadde jeg snakket om landegrensene, og ikke savne-grensene, hadde jeg kommet meg til Tokyo, via Los Angeles på den tiden – og dette er uten mellomlandinger. Så hadde det vært landegrensene det ble snakket om hadde savnet mitt vært i Tokyo på ferie nå, selv når reisen hadde vært dobbelt så lang som hvis det hadde flydd over Asia istedet for over Atlanterhavet, USA og Stillehavet. Jeg sitter fast i Tromsø, og det er ikke landegrenser det er snakk om. Synd for meg.
Utenom savn i massevis og lassevis kan det meldes om kaldt, men fint vær. Sol fra klar himmel hver eneste dag (solen står dog så lavt at den eneste nytten den gjør er å blende bilister og fotgjengere, varmen er ferdig for i år). Hver dag siger solen enda litt lavere mot horisonten. Dagene blir kortere, og det blir kaldere. Snøen på fjellene rundt kryper nærmere og nærmere oss. Det er frost om natten. Folk har begynt å skrape bilene sine for is om morgenen. Vi er i oktober! Det er ikke slik det skal være. Det skal komme snø sent i november/begynnelsen av desember. Ideelt skulle det ikke ha kommet snø før 23. desember (vi vet alle at kommer det snø en uke før julaften blir den liggende i 5 dager for så å regne bort rett før). Men det spiller ingen rolle her i det kalde nord når jeg tenker etter. Spillereglene gjelder ikke her. Det er derfor vi reiser hjem til jul. Uten snø.
Jeg er akkurat ferdig med en ganske hektisk periode med innleveringer i alle fag. De ble ferdige til slutt alle sammen. Har fått godkjent innleveringen i programmering, mens de andre to (Diskret Matematikk og Kalkulus) fortsatt er til retting. Regner med at det ikke er noe særlig tull med Diskret Matematikk-innleveringen, men er spent på Kalkulus. De sier Kalkulus er det vanskeligste faget det undervises i på hele universitetet. I Tromsø er Kalkulus et obligatorisk fag for oss som studerer informatikk, og vi har dette faget sammen med folk som studerer matematikk og fysikk. Jeg skjønner lite eller ingenting og anser meg selv som heldig hvis jeg får gå opp til eksamen i det hele tatt (heldig vs. uheldig?). Jeg skal snakke med en rådgiver, om det finnes slike her på bruket, og se om jeg kan melde meg opp til eksamen i Ex.phil i tillegg, bare sånn at jeg ihvertfall får 30 studiepoeng hvis jeg skulle stryke i Kalkulus.
