Dubletten

Det er nå opp- og avgjort. Vi flytter fra alt kjent i byen mellom de syv fjell til det ukjente i Nordens Paris. Vi har begge fått studieplass på Universitetet i Tromsø, Ida på Statsvitenskap og John på Informatikk. Vi måtte ordne det slik at Ida tok en plass på Statsvitenskap mens hun fortsatt står på venteliste på Jus. (Nå rykket opp til nummer syv, med et stort ønske om at noen tilfeldigvis skal ”forsvinne” i løpet av året.) Vi har fått leilighet via Studentsamskipnaden i Tromsø, en liten toroms leilighet (dublettleilighet) på 35 kvm på Prestvatnet Studentheim, og søknad på studielån er sendt til Lånekassen.

Når man tenker etter er 35 kvm lite, og man innser vel egentlig ikke hvor lite det egentlig er før man ser plantegningen av leiligheten - og finner ut at man kan dusje og sitte på do samtidig. Noe som kan være praktisk etter turer på byn, når Ida ikke klarer å holde seg på beina mer. Jada, det kommer nok til å skje, uten at det hadde kommet som en stor overraskelse på noen. Det har skjedd før. I tillegg vet vi at vi har et kjøkken på gangen, eller gang på kjøkkenet, alt ettersom hvordan man velger å se på det. En finurlig sak når man har forsovet seg og skal spise knekkebrød samtidig som man tar på skoene.
- Av og til må man vel bare lete etter det positive i de kinkige situasjonene (de små leilighetene).

Avreise er satt til 11. august, semesteret begynner den 14. august, men vi overtar ikke leiligheten før den 17. august. Det er en liten mulighet for at vi kanskje kan få flytte inn før dersom de som har leiligheten nå flytter ut før fristen. Det må vi nesten ta litt som det kommer. Vi var heldige som fikk leilighet ettersom de som nå bor der sa opp kontrakten og får se oss fornøyde med det. Vi har slektninger som er mer enn glade for å ha oss boende hos seg mens vi venter på å overta leiligheten. Så alt ordner seg.

På mange måter blir det skummelt. Å flytte vekk fra alle vi kjenner, mammaer og pappaer, Mathiaser med H, og uten H. Fra Lenaer - med en sånn stor en, til små som Anja, Camilla og Stefan. Erik faller i en kategori for seg selv. Men savnet blir de nok alle sammen, og vi skal prøve å oppdatere så mye som vi kan. Dere må ikke tro at dere kan glemme oss nei!

Og er savnet for stort så har vi en toroms. Vår dør står alltid åpen. Nesten. Bare gi en lyd før du kommer.

This entry was posted on Wednesday, August 2nd, 2006 at 4:09 pm and is filed under Tromsø. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.